Talande om talföra kvinnor
avatar

Källa: Aftenposten: Jobber hardt for å finne kvinner

tidskriften Samtiden har redaktören Cathrine Sandnes jobbat med att få till 50% kvinnor som skribenter. Ibland verkar hon ha lyckats, men då har hon fått jobba på det. Ibland når hon upp till 40%. Sitter hon med armarna i kors hamnar siffran på 20%. Katastrof om hon får säga det själv. (Och det får hon ju.)

Men frågan är om det är oväntat med det man idag vet om könen? Tydligen har några andra av landets ledande nyhetstidningar motsvarande problem att uppnå sina mål på 40%. Nåväl, en redaktion kan i princip välja sina skribenter och ge kvinnor förkörsrätt. Men så kom internet med sina forum och möjligheter som en kalldusch, där kan man inte kontrollera vilka som får uttala sig. För det är just det som är temat i denna tanke, vem är det som uttalar sig i samhällsdebatten? Om 80% är män borde det vara ett problem, eller?

Tar man en funderare så tycker jag att bilden blir grumligare. Är det viktiga att fördela jämt mellan könen, eller att de som har något vettigt att säga kan göra sin röst hörd? Förutsatt att man vill göra sin röst hörd. För den allmänna debatten har sina naturliga begränsningar, inte för vilka som kan delta, men för hur många som kan bli lyssnade på och tagna på allvar.

De flesta tror jag inte anser att de har så mycket att säga, så de går bort. Ytterligare några vill inte ta diskussionen offentligt, vilket sållar bort ännu fler. För ju mer inflytande man får, desto mer ansvar följer. Greta i Säffle kan säga vad som helst, Svedland får skäll för puckade uttalande, Mona Sahlin skulle generera löpsedlar. Ganska få vill verkligen in detta. Och ganska få vill, enligt min erfarenhet, jobba med idéer och visioner som arbetsmateriel. Samtidens lista med artiklar ser inte ut som de skvallermagasin på vars redaktioner män är en utrotningshotad art. Där mannen på sin höjd kan få posera med en stickad tröja gjord efter den bifogade stickbeskrivningen.

Det är ju onekligen trist att kvinnor bara tar till orda när det handlar om nybakta bullar, kakrecept och stickmönster. Eller för den delen prinsessbröllopet eller lilla Estelles senaste utstyrslar. Undra på att redaktören för kulturtidskriften ifråga sliter sitt hår! Jag förstår henne.

Är kvinnor utan åsikter? Knappast, frågan är snarare i vilken miljö de väljer att uttrycka dem. En samhällsforskare vid namn Kari Steen-Johnsen uttrycker det så här: ”At kvinner tar såpass stor plass i debattene på Facebook forklarer forskerne med at kvinner er de ivrigste brukerne av Facebook, hvor debattene oftere er av privat karakter. – Vi ser tegn til at kvinner generelt foretrekker å debattere politikk med folk de kjenner godt og er mindre aktive i offentlige settinger.”

Kvinnor diskuterar hellre politik privat än offentligt, hellre Facebook än debattartiklar. Orsaken antas vara att de då slipper möta för mycket kritik och hets. Det kan ligga något i det, men inte det som lätt tolkas in. Man ska inte glömma att de flesta män inte heller engagerar sig, bara att de är fler än kvinnorna. Jag tror att orsaken är just riskerna.

Riskerna för vad? Jo, just kritik. Ni kan skälla på mig för det jag skriver dessa tankar. Jag kommer att läsa denna kritik och fundera på om det ligger något i det eller inte. Och även om jag varit förskonad här så vet jag av erfarenhet att tongångarna kan vara hårda när idéer och argument ställs mot varandra. Ibland kolliderar hela världsbilder. Det kräver både tålamod och ett visst mått av skicklighet för att reda ut, och man måste tåla denna fight, gång efter gång! Tar man det som personlig kritik är man snart ett nervvrak.

Just denna strid tror jag att kvinnor backar för, det har aldrig varit en kvinnlig fördel att vifta med stridsyxan. Att striden numera utkämpas med penna istället för träpåk förändrar inte vår naturliga motvilja mot strider. De flesta av båda könen styr undan, några få ger sig in i den. Men bara de som tror att de ha en chans att gå segrande ur den.

Män däremot har just då fördel av att ge sig in i strid. Det kan vara värt ett blåmärke om man slutligen står som segrare, det attraherar damer som hellre vill ha ihop det med någon som kan försvara deras avkomma än någon mes som flydde med svansen mellan benen. Märkligt nog fungerar det med pennan också, även om den värsta åkomma man kan ådra sig idag är skrivkramp. Biologin har inte märkt att vi bytt arena. Därför tror jag att kvinnor hellre yttrar sig i slutna forum med vänner, då är risken för kritik minimal och chansen för medhåll stor. Därför tror jag att kvinnor hellre diskuterar ofarliga ämnen offentligt. Kakrecept och skvaller. Rent generellt.

Men åter till frågan, är det ett problem att kvinnor tiger offentligt, även om vi skulle ha en bra förklaring? Inte nödvändigtvis, det beror på om kvinnorna delar männens politiska uppfattning i de aktuella frågorna. Vem som gör jobbet är trots allt mer av en detalj. Inte heller är dörren stängd för de kvinnor som vill göra sin röst hörd. Som det låter på Samtiden har de rent av en gräddfil, tydligen också på VG och Aftenposten. Den som kan yttra sig, men väljer bort att göra det, kan knappast betraktas som utstött eller utesluten på något vis. Om tio nya kvinnor och tio nya män söker sig till redaktionerna är sannolikheten tydligen större att kvinnorna får jobbet. Då ligger skevheten i andra riktningen.

Sedan har vi frågan om ansvar. Givetvis har ingen skyldighet att yttra sig offentligt. Men om man inte gör det kan man heller inte klaga på att ingen lyssnar, ganska logiskt. Tycker kvinnor annorlunda än män, så måste de framföra det offentligt. Det är så systemet fungerar.

Således är styrkan på kvinnornas röst kvinnornas eget val. De har kanalerna och möjligheterna. Kanske rent av de bättre? Eller som Cathrine Sandnes så träffande uttrycker det:

”– Jeg trodde faktisk at utviklingen skulle gå mye fortere enn den har gjort, og jeg begynner å lure på hvorfor. Nå ligger forholdene til rette. Det er jo ikke lenger mangel på kvalifiserte kvinner eller på medier som vil slippe kvinner til. Kvinner har alle muligheter – det er bare å komme og ta dem!”

Jag kan bara hålla med.

Teo

Kommentarer

Talande om talföra kvinnor — 23 kommentarer

  1. Pingback: Talande om talföra kvinnor | UmeNytt.se - Nyheter Umeå Sverige - Nyhetsportal

  2. Ett problem här är att man utgår ifrån att samhällsdebatterandet i sig är någon slags inre drivkraft hos människor, men som av olika orsaker hämmas. Om man istället betraktar samhällsdebatterande som ett intresseområde, likställt med bilar, idrott, mat, kläder och skor, så kanske vi kan hitta en annan ingång.

    80% av de som bloggar är tjejer/kvinnor och merparten har valt att skriva om mat, kläder, skor och smink. Om det nu är detta man är intresserad av, varför skulle man då börja debattera samhällsproblem istället?

    Det omvända är förvisso lika problematiskt. Alla som vill debattera samhällsproblem får inga som lyssnar, eftersom merparten ägnar sig åt mat, kläder, skor och smink.

    ”Sitter hon med armarna i kors hamnar siffran på 20%.”

    Det kanske är dags att acceptera att det är så intresset för samhällsdebatterande ser ut. Om kvinnor tycker det är viktigare med mat, kläder, skor och smink, än att verka för jämställdhet, rättvisa och ett bättre samhälle för barnen, då är det så de vill ha det. Det är demokrati i praktiken, där gräsrötterna talar ur skägget utan att filtreras genom nyhetsredaktioner och politiska förband.

    Sen kan man skylla på att det är jobbigt att få kritik eller vad som helst.

  3. Jeg har merket meg privat at kvinner tar kritikk av alle slag langt mere PERSONLIG. Menn er generelt langt mere komfortable med uengihet og tar ikke uengihet som en avvisning av dem som person på samme måte som mange kvinner tenderer til. Offentlig debatt innebærer ikke bare uenighet, men skarp strid og ofte harde personangrep. Jeg mener menn har tykkere hud når det gjelder slike ting. Skal kvinner da opp og frem må de selv utvikle evnen til ikke å ta ting så personlig, evnen til å tåle risiko og få seg tykkere hud. Det er ikke noe menn eller samfunnet kan gjøre for dem. Det må de gjøre selv. OG hvis di VIL opp og frem i samfunnet så kan de demonstrere den viljen ved å utvikle slike nødvendige trekk. Alt skal ikke tilpasses kvinnelige normer som kvinner har med seg fra privatsfæren. På vei inn i offentligheten må kvinner også tilpasse seg de normer som gjelder for offentlig debatt. Kvinner vil ikke bli tatt seriøst som ”sterke og uavhengige” hvis de må vernes på måter menn ikke må. Det blir en form for paternalistisk verning om de sårbare svake kvinnene. Var det ikke det feminister ville bort fra?

  4. Forskning tyder på at mangelende interesse for politikk generelt nok kan forklare en god del av tallene:

    ”Menn er mer interessert i politikk enn kvinner. Mens 12 prosent av mennene er meget interessert og 52 prosent er ganske interessert, er de tilsvarende tallene for kvinner 7 og 46. Og mens nesten 3 av 10 menn oppgir at de er opptatt av politikk ’hele tiden’, gjelder dette for bare 2 av 10 kvinner. Mennene scorer høyere i interesse både når det gjelder nasjonal, europeisk og internasjonal politikk – men en like stor andel kvinner som menn er interessert i lokalpolitikk; 65 prosent av kvinnene mot 63 prosent av mennene.

    Mens kvinner oppgir mindre interesse for politikk enn det menn gjør, er den politiske deltakelsen om lag like stor – men noe forskjellig. 13 prosent av mennene, mot 10 prosent av kvinnene oppgir at de er medlemmer i et politisk parti. Menn går mest på politiske møter, og 51 prosent av mennene mot 47 prosent av kvinnene er tilhengere av et bestemt politisk parti. Menn tar også hyppigere kontakt med politikere, byråkrater og media. Men kvinner er i større grad medlem i en fagforening, og de bruker sin forbrukermakt politisk – for eksempel ved bevisst å handle varer som ikke skader miljøet. Kvinner gir også pengestøtte og deltar i innsamlinger – mer enn menn.

    Mens 40 prosent av mennene leser politisk stoff i avisene hver dag, er det bare 27 prosent av kvinnene som oppgir at de gjør det. Menn er også hyppigere brukere av nettet når de ønsker politisk informasjon. Og de deltar oftere i politisk debatt med andre; 73 prosent av mennene og 65 prosent av kvinnene diskuterer politikk ofte eller av og til. Familien er de viktigste diskusjonspartnerne for kvinner, mens mennene i større grad debatterer med kollegaer. Politisk overtalelse er en geskjeft menn bedriver i større grad enn kvinner, og unge mer enn eldre.

    Menn er i det hele tatt mer skråsikre. I Medborgerundersøkelsen benyttes ett spørsmål for å teste det politiske kunnskapsnivået: Hvor mange land er medlemmer av EU? Her er det mange nordmenn- og kvinner som både lar være å svare og som svarer feil. Bare om lag 10 prosent av samtlige spurte svarer rett (riktig svar da spørsmålet ble stilt var 15 land). Blant menn er det imidlertid både en større andel som svarer, og det er flere som svarer feil.
    – Når kvinner ikke er helt sikre på hva som er riktig svar, lar de være å svare. Menn derimot – de tar en sjanse, påpeker Strømsnes. ”

    http://kjonn.maktutredningen.no/publikasjoner/694

    Min kommentar:

    Forskjellen i hvor mye menn og kvinner leser om politikk er svært høy og man kan naturlig forvente ut fra den forskjellen at andelen som sender inn innlegg vil være tilsvarende lavere hos kvinner enn menn. Forskjellen i nyhetskonsumsjon er ikke stor nok til å forklare hele forskjellen i kvinners mangelnde deltagelse, men kommer ikke langt unna.

    Selv på en spørreundersøkelse, helt fritt for hets og trussler, vegrer kvinner seg for å mene noe når de er usikkre på svaret altså.

  5. ”-Den som kan yttra sig, men väljer bort att göra det, kan knappast betraktas som utstött eller utesluten på något vis.”

    Amen!

    Kan även apliceras på allt annat feministiskt gnäll om förfördelade kvinnor.

  6. @MiT
    Jesus Amalia vilken kortslutning.

    Länge har en av de största dödsorsakerna bland unga kvinnor i världen varit graviditet. Inte heller i Sverige kommer vi undan, här ser vi hur vårt välfärdssamhälle erbjuder oerhört bristfällig förlossningsvård. Något som är så naturligt som att föda barn och som varit en del av människan sedan tidernas begynnelse, leder fortfarande till problem och död för kvinnor. Så hade en jämställd värld aldrig behandlat kvinnor. Det är så kvinnor behandlas i ett patriarkalt samhälle.

    Designade patriarkatet kvinnan och biologi i allmänhet =?

  7. @Grodan Boll: Det kan nog mycket väl vara fråga om kortslutning. Driver man en enfaldig tes på ett fundamentalistiskt vis, så tar man till vilka medel som helst för att stödja saken. Och man är förmodligen helt oemottaglig för argument eller alternativa synvinklar (p.g.a kortslutningen).

  8. Ja, män kan också diskrimineras och all form av diskriminering är dålig. Skillnaden är att alla dessa männens berättelser handlar om individuell diskriminering. Det kommer aldrig att få mig att sluta fokusera på kvinnor. Anledningen till det är väldigt enkel: det är fortfarande kvinnor som utsätts för strukturell diskriminering

    Den här har jag också problem med att förstå.
    Vari ligger skillnaden?
    Jag hade gärna sett henne förklara gränserna. Varför en kvinna som förtrycks på ett strukturellt sätt är strukturellt förtryckt, medan en man som förtrycks på ett strukturellt sätt är individuellt förtryckt.

  9. Poe?
    Hon är nästan för stereotyp för att vara sann.

    Det låter ju lovande. Men verkligheten funkar inte så. Barnfamiljerna är helt enkelt inte kapabla att prioritera jämställheten i hemmet, därför måste politiken visa vägen. Det krävs helt enkelt politiskt mod i Sverige

    Ah, den där jobbiga chimära ”fria viljan” som spökar igen.
    Varför kunde inte hon och hennes medsystrar tokat ur på ett bättre sätt och blivit nihilister istället. Då hade åtminstone resten av oss fått vara ifred.

  10. @Cicero

    Ja, då och då försöker någon tramställa sig som en offer genom att själva också spela angripare. Som när en Sverigedemokrat påstod sig ha blivit överfallen i sin lägenhet och fått ett hakkors inristat i pannan, men det var troligen annorlunda. Jag förmodar att dessa människor inte har några verkliga hotbilder att visa upp men är vana att slåss ur offerrollen.

    Jag håller också med dig om att kvinnor i större utsträckning tar kritik personligt. Det är min erfarenhet också.

    Teo

  11. @Cicero

    Mycket viktiga iakttagelser. Jag kunde på basen av egna erfarenheter säga att kvinnor i regel inte verkar särskilt intresserade av att dryfta t.ex. ekonomisk politik, eller för att nämna ett k i sammanhanget ännu mer intressant ämne nämligen energipolitik. Min erfarenhet är att diverse öppna tillställningar i energifrågan till 90 % besöks av män, medan man runt om i media kan läsa hur gnälliga kvinnliga krönikörer och ledarskribenter beskyller män för allsköns utsläpp av koldioxid. Men att diskutera lösningar verkar inte vara något för det absoluta flertalet kvinnor. Däremot förväntas män finna dessa lösningar. För alltför många kvinnor finns ingen som helst koppling mellan å ena sidan att det är varmt i deras hem eller att varmvatten finns tillgängligt för långa duschar och å andra sidan att detta förutsätter någon form av energi.

  12. @Cicero: Jeg kan forstå hvorfor de ikke har kommentarfelt under den artikkelen, de tør ikke. Jeg ble nesten sint av å lese den, mesteparten stemmer ikke, det er ren feministpropaganda, fyllt av løgnaktige påstander om de som er kritiske til feministisk ideologi.

  13. @Runar
    Jag tycker mig känna igen Jørgen Lorentzen (från Hjernevask) som fått uttala sig i artikeln.

  14. Offtopic men ändå inte:

    Någon hade tagit sig friheten att räkna på representationen i bolagsstyrelser och kommit fram till att om man utgår från utbildning och erfarenhet så verkar dagens könsförselning helt rimlig.

    Kommer inte ihåg på vilken blogg uträkningen fanns dock, någon som vet vad jag pratar om och kan hjälpa mig?

  15. Pingback: Att räkna med rätt axiom | Genusdebatten